Regnbuebarn – Marta Zakrzewskas historie

Etter stormen kom regnbuen... og ved enden av den lå en ekte gullkrukke – en virkelig skatt :) Vi er så takknemlige for at regnbuemammaen Marta Zakrzewska deler denne vanskelige historien med oss og dere, og at hun la ved disse glade bildene. Det er en stor ære for oss at bæresjalet vårt RAINBOW BABY er en del av denne historien.

Stillhet er aldri bra (nå som jeg er mor, vet jeg at stillhet alltid betyr trøbbel), og når det er legen som er stille, betyr det et mareritt. Det var de verste sekundene i livet mitt, og så hørte jeg: «Beklager, hjertet slår ikke.» Det var en fredag.

Hva som skjedde etterpå ... jeg husker det ærlig talt ikke. Jeg falt ned i en avgrunn, en tomhet ... Tiden gikk, og jeg ventet på kontrollen på mandag, da diagnosen skulle bekreftes på sykehuset.

«Du er ung. Du har fortsatt tid til å få barn», sa legen lettvint.

Så enda en avgrunn. Tirsdag 19. desember 2006. Jeg husker ingenting. Narkose. En forferdelig tomhet etterpå. Det var den verste julen i hele mitt liv. Jeg – som alltid hadde elsket julen – hatet den det året. Og, som det viste seg senere, i mange år etterpå.

I mai 2010 viste testen to streker for andre gang. Glede blandet med frykt ble raskt til ren frykt – det samme skjedde igjen. Blødninger, påbudt sengeleie, medisiner ... Ingen hjerteslag.

To uker etter spontanaborten min fødte en venninne en jente, og jeg gikk i tusen knas. Alt jeg klarte, var å gråte.

Ifølge reglene får man diagnosen gjentatte spontanaborter først etter den tredje. Først da bestilles utredning, først da leter legene etter årsaken. To spontanaborter er bare en tilfeldighet, en uheldig statistisk serie ...

Jeg visste at noe var galt. Det var ingen tilfeldighet. Fertilitetsklinikk. Professor. Tusenvis av prøver vi betalte selv. Masse penger. Diagnosen: en genetisk feil. Dødelig i 50 % av tilfellene. Legene anbefaler preimplantasjonsdiagnostikk. Vi prøver. Igjen masse penger, så mange medisiner, hundrevis av sprøyter, dusinvis av konsultasjoner. To år. Ingenting.

2013. Jeg var så sint på hele verden. Jeg bestemte at vi skulle prøve igjen, denne gangen uten leger, bare sånn. Etter to måneder: to streker. Jeg sykmelder meg ikke, det har jo ingen hensikt. Jeg jobber for å slippe å tenke. Og der kommer andre trimester! For en glede! Ved ultralyden i slutten av første trimester er alt normalt, ingen avvik, ingenting galt. Jeg kjenner forsiktige bevegelser. Jeg kan ikke tro det!

En mandag kommer jeg hjem fra jobb og har vondt i magen. Det er annerledes. Noe er galt. Jeg ringer legen. «Kom med en gang.» Under undersøkelsen igjen et øyeblikk med stillhet. Jeg skjelver over hele kroppen. Så får legen panikk. Hjerteslagene er svake, den lille er liten. En akutt henvisning til sykehuset. I mellomtiden en telefon til akuttmottaket om at vi er på vei.

På sykehuset igjen en lege som skremmer meg. Han tar ikke ultralyd – det skal gjøres på avdelingen. Jeg vil skrive meg ut, dra til et annet sykehus, få ultralyd med en gang. Han skremmer meg. Jeg blir lagt inn på avdelingen. Jeg skjelver. Jordmoren kommer med beroligende. Ingen ultralyd. Jeg sovner av medisinene.

Om morgenen visitt. Overlegen. En helt vanlig overlege som roper, truer og krever å få vite om vi tar fostervannsprøve i dag. Jeg sier at jeg vil ha ultralyd, at jeg vil vite om den lille lever. Han roper.

Etter tre timer tar en turnuslege ultralyden. Hun kjefter fordi jeg skjelver og gjør det vanskelig å undersøke meg. Ingen hjerteslag. Jeg løper ut av rommet. Jeg skal ta medisinene som setter i gang riene. Jeg nekter. Jeg venter på at en annen lege skal ta ultralyd.

Det blir kveld. Legen kommer. «Unnskyld.» Jeg blir overrasket. Ber han meg om unnskyldning? Ja, han beklager at vi måtte vente så lenge. Han ber meg og mannen min inn til ultralyd. Han forklarer og viser. Ingen hjerteslag. «Jeg beklager så mye.» Han forklarer hva vi kan gjøre nå, hvilke medisiner jeg skal ta og hva som skjer videre.

Vi bestiller en genetisk test. Vi betaler. Jeg får medisinene. Og igjen. Og igjen. Sønnen vår blir født. Vi får en bekreftelse på dødfødsel og blir utskrevet. Vi venter på resultatene. Begravelsen. Et besøk hos genetikeren. En feil i analysen. Vi vet fortsatt ikke årsaken. Jeg kan ikke tro det. Etter to måneder går jeg tilbake på jobb. Livet går på et vis ved siden av meg.

Jeg finner legen som sa «Unnskyld», og sier at jeg vil at han skal være legen min. Han tar seg av meg, sender meg til undersøkelser, leter etter årsaken, bagatelliserer ingenting, henviser meg til leger i andre spesialiteter og mistenker koagulasjonsproblemer. Resultatene bekrefter ingenting, hematologen skriver ingen erklæring om at jeg trenger medisiner, men immunologen og gynekologen insisterer.

Våren 2014 er jeg gravid igjen og tar medisinene. Andre trimester! Vi er på vakt. Kontroller hver uke. Medisiner. Masse medisiner. Fostervannsprøve. Vi venter på resultatet. Prøven må tas på nytt, frykt, men vi er allerede i uke 16. Vi venter på resultatet. Uke 18. Halvveis. Alt er i orden. Det er en frisk gutt. Resultatet av fostervannsprøven kommer, nå er vi sikre: en frisk gutt. Enda en ultralyd. Unormal blodstrøm. Vi øker dosen. Vi venter på uke 24, for da har barnet gode sjanser til å overleve. Så uke 27. Svangerskapsdiabetes. Mer stress. Så uke 32. Der er vi. Vi kan puste lettet ut. I uke 34 skyter hjertefrekvensen i været. Sykehuset. Denne gangen tar de CTG med en gang. De følger med. Alt er bra. Vi drar hjem med forsiktig optimisme. Ultralyd og CTG hver uke. Vi klarte det! 37 uker – fullgått svangerskap. I uke 39 henvisning til avdelingen for risikosvangerskap. For sikkerhets skyld. Blodsukkeret synker, legene er bekymret for morkakens funksjon. Fødselen settes i gang. Oksytocin. 12 timer med rier. Helt åpen, men den unge mannen vil ikke ned i fødselskanalen. Etter to timer til bestemmer de seg for keisersnitt. 25 minutter over midnatt, presis, blir miraklet vårt født – et ekte mirakel, en regnbue etter stormen.
I dag er dette miraklet 6 år (nesten – om to uker), og i magen hopper og sparker enda en vidunderlig regnbuegutt. Nå venter vi på januar! Er jeg redd? Veldig redd. Jeg venter på januar og skulle gjerne sovnet og våknet først en vakker januardag. Hver dag krysser jeg av i kalenderen som en vinner. Sakte tillater jeg meg å kjenne mer glede enn frykt.