Regnbuebarn – Hedwych Veemans historie

Jeg har alltid ønsket meg fem barn. Som alenemor til tre barn bestemte jeg meg for å få enda et barn, uten en partner ved min side. På WEAR (et babywearing-arrangement i USA) i begynnelsen av mars fikk jeg positiv test, og selv om jeg visste at det var tidlig, kjøpte jeg de første tingene til babyen. Jeg klarte ikke å motstå alle babytingene på messen.

Noen uker senere stemte ikke ultralydbildet ved kontrollen med hvor langt på vei jeg skulle være. Gynekologen prøvde å være oppmuntrende og ba meg komme tilbake to uker senere for å se om det hadde vokst. Det hadde det dessverre ikke.

I håp om at kroppen skulle ordne det selv, fikk jeg mer tid før vi snakket om andre alternativer. Ukene gikk, men ingenting skjedde. Det var en forferdelig følelse å se kroppen forandre seg (magen og brystene trodde åpenbart fortsatt at jeg var gravid … jeg så virkelig gravid ut), samtidig som jeg visste at det ikke var noe liv der inne.

Like før Celines bursdag bestemte gynekologen at det hadde gått for lang tid. «Missed abortion», en såkalt stille spontanabort, kalles det. Jeg måtte ta en utskrapning der jeg mistet ganske mye blod, men etter noen svake dager var jeg på beina igjen.

Det vanskeligste var å gå gjennom alt dette alene, uten partner.

Likevel holdt det meg ikke tilbake fra å prøve igjen etter noen måneder.

Felice, regnbuebarnet mitt, ble født nøyaktig ett år etter inngrepet (ikke på dagen, men samme uke).

Det vil alltid være øyeblikk der man tenker på den som mangler, men Felice veier opp for mange tårer med det nydelige smilet sitt.

Jeg føler meg veldig heldig som har fire friske barn, og ønsker andre (vordende) foreldre at også de får se regnbuen etter stormen.