Etter stormen kommer regnbuen...

Eventyr slutter med ordene «og så levde de lykkelige alle sine dager». Noen kommer frem til «lykkelige alle sine dager» så lett at andre knapt forstår det, og andre ... Andre må beseire 10 drager og et hundrehodet uhyre, klatre over steinete fjell, ta seg gjennom ugjennomtrengelige skoger og gi bort alt de har for å komme dit. Til dem vil vi tilegne bæresjalet RAINBOW BABY – de kjempende foreldrene, barna de har ventet på lenger enn noen andre, og barna de mistet underveis.

Med prosjektet RAINBOW BABY vil vi vise at vi tenker på dere som har kjempet for å nå denne lykkelige slutten, og som likevel tror at lykkelige slutter finnes. 15. oktober, minnedagen for barn som døde i svangerskapet eller som spedbarn, er en god anledning til å se seg rundt og tenke over hvilken rolle man selv har i dette eventyret. Kanskje har du mer krefter enn andre og kan hjelpe med å beseire dragen? Kanskje har du tid og mot til å lytte til noen? Hvis du vil ha bæresjalet Rainbow Baby selv eller gi det til noen, finner du det her

Med denne REGNBUEN deler vi ti historier om hvordan stormen ble til en regnbue <3 Historier med kjærlige bilder som foreldrene tok for oss. Vi er uendelig takknemlige overfor disse fantastiske kvinnene som valgte å slippe oss inn og dele sine vanskelige historier. De leger dem som leser dem, og siden det å snakke er terapi, leger de forhåpentligvis også dere, kjære mødre <3

Vi deler disse ekte bildene av regnbuemødre (og en pappa) med regnbuebarna sine. Etter stormen kom regnbuen ...

Det vakre bæresjalet RAINBOW BABY finner du her: https://bit.ly/3lSadwX

Aleksandra Czajka-Sołek

Det var høst, en vakker polsk høst. Hun var da over 2 år, og vi kunne begynne å tenke på et barn til. Hun var et mirakel, for egentlig skulle vi ikke kunne få barn. Denne gangen planla vi det, og det lyktes ... to streker. Jeg sa det ikke til noen, jeg ville være sikker og få resultatet bekreftet av legen. Timen: det er for tidlig, selv om blodprøven bekrefter det, jeg må komme tilbake om 2 uker. Jeg har feltarbeid til slutten av november, for hvordan skal jeg kunne si at jeg ikke kan reise ... Dessverre slår været om. Forkjølelse, feber, svakhet – bare 3 dager igjen med feltarbeid. Fra torsdag blødninger, på fredag rett fra jobb til legen ... Det var verdens verste time. Jeg sa ingenting til noen, timen sto ikke i noen kalender. Så 2 uker hjemme med influensa. Det var over. 13 måneder senere ble min andre datter født. Vi klarte det, med vannavgang, problemer og en funksjonsnedsettelse – men hun er her! Hun er fantastisk ... og først da, etter et år, fortalte jeg det til mannen min, og ingen andre ...

Aleksandra Pawlisiak

Historien vår begynner som mange andre: kjærlighet, ekteskap og å få et barn som ville fullføre vår lille verden virket helt naturlig. Men naturen spiller oss ofte et puss...
Noen måneder etter at jeg tok beslutningen om barnet, følte jeg at jeg endelig hadde lyktes! Full av følelser tok jeg en graviditetstest, og jeg ble lamslått - den var negativ. Jeg kunne ikke tro det. Jeg prøvde å kontrollere meg selv, snakke fornuft til meg selv, men intuisjonen min lot meg ikke være i fred. Jeg følte at jeg var gravid! Jeg tok blodprøver, resultatene var klare: Jeg hadde rett! Jeg kjøpte umiddelbart noen fantastiske små sko, tegnet et stort hjerte rundt testresultatet med en rød tusj og ga det til mannen min. Vi var så glade! Dessverre dukket de første urovekkende symptomene opp samme dag. Jeg dro til legen, han sa at graviditeten var veldig tidlig og at vi måtte vente. Så vi ventet fulle av angst og håp, men ved de neste besøkene kom gleden vår tilbake: embryoet vokste, selv om det var sakte, og da legen endelig viste oss et bankende hjerte på skjermen, pustet vi lettet ut. Vi trodde at fra det øyeblikket ville alt gå bra. Dessverre viste det seg under neste besøk at babyen vår ikke hadde vokst nok, og hjertet slo ikke som det skulle. Det var 23. desember. Legen ba oss beholde håpet, for 'det er jul, og i julen kan til og med mirakler skje'. Dessverre ikke i vårt tilfelle... 27. desember - det var vårt å være eller ikke være... Et urørlig bilde på en ultralydskjerm... Julemirakelet vårt skjedde ikke - hjertet til den lille sluttet å slå. Den ledende legen kom til meg på sykehuset. Etter en kort samtale sa han 'du må være sterk... Husk: du er som et beltedyr og ingenting vil rikke deg'. Etter å ha forlatt sykehuset dro jeg til tatoveringsstudioet. Den første ledige timen. Beltedyret er med meg for alltid.
Nesten et år senere tok jeg en graviditetstest igjen.
Det første besøket rett før jul, og igjen det samme: graviditeten er tidlig, du må vente. 27.12 satt vi igjen i samme venterom og opplevde en forferdelig déjà vu - vi ventet på å være eller ikke være. Denne gangen var bildet av ultralyden ikke urørlig: hjertet flimret jevnt og sterkt på skjermen. I dag er regnbuedatteren vår over 2 år gammel, og hver dag utfordrer hun oss for to :)

Hedwych Veeman

Jeg har alltid ønsket meg fem barn. Som alenemor til tre barn bestemte jeg meg for å få enda et barn, uten en partner ved min side. På WEAR (et babywearing-arrangement i USA) i begynnelsen av mars fikk jeg positiv test, og selv om jeg visste at det var tidlig, kjøpte jeg de første tingene til babyen. Jeg klarte ikke å motstå alle babytingene på messen.
Noen uker senere stemte ikke ultralydbildet ved kontrollen med hvor langt på vei jeg skulle være. Gynekologen prøvde å være oppmuntrende og ba meg komme tilbake to uker senere for å se om det hadde vokst. Det hadde det dessverre ikke.
I håp om at kroppen skulle ordne det selv, fikk jeg mer tid før vi snakket om andre alternativer. Ukene gikk, men ingenting skjedde. Det var en forferdelig følelse å se kroppen forandre seg (magen og brystene trodde åpenbart fortsatt at jeg var gravid … jeg så virkelig gravid ut), samtidig som jeg visste at det ikke var noe liv der inne.
Like før Celines bursdag bestemte gynekologen at det hadde gått for lang tid. «Missed abortion», en såkalt stille spontanabort, kalles det. Jeg måtte ta en utskrapning der jeg mistet ganske mye blod, men etter noen svake dager var jeg på beina igjen.
Det vanskeligste var å gå gjennom alt dette alene, uten partner.
Likevel holdt det meg ikke tilbake fra å prøve igjen etter noen måneder.
Felice, regnbuebarnet mitt, ble født nøyaktig ett år etter inngrepet (ikke på dagen, men samme uke).
Det vil alltid være øyeblikk der man tenker på den som mangler, men Felice veier opp for mange tårer med det nydelige smilet sitt.
Jeg føler meg veldig heldig som har fire friske barn, og ønsker andre (vordende) foreldre at også de får se regnbuen etter stormen.

Anna Rożek

Like før fødselen havnet jeg på sykehus, risikoen for å miste barnet rundt fødselen var reell, jeg kjente ingen bevegelser, og panikken kom tilbake i hjertene våre ... En rask ultralyd viste at alt var i orden, men babyens bevegelser ble fortsatt overvåket. En uke senere, etter en vanskelig fødsel, kom Martynka til verden, den beste julegaven vi kunne fått.
Drømmen min gikk i oppfyllelse, tomrommet i hjertet mitt ble fylt – tomrommet som hadde fulgt meg siden jeg mistet sønnen min. Han ga meg æren av å være mor til en engel, han våker over oss, og jeg ser små tegn på det i hverdagen. Martynka ga oss smilet tilbake, hun er som en regnbue etter stormen for oss. Bare sammen klarte vi å gå gjennom denne smerten og sorgen og sammen vente på lykken da datteren vår ble født; jeg tror støtten vi ga hverandre, ga oss styrke.
Jeg tenker nå på hvorfor jeg skrev denne historien ... Etter sønnens død lette jeg etter informasjon og støtte på nettet, og det fantes ikke mye. Så hvis historien min kan hjelpe noen å forstå, ta et skritt videre for å klare seg og tro at det kan bli en lykkelig slutt, vet jeg at det er riktig å skrive om regnbuebarnet jeg var så heldig å føde 19.12.2019.

Anna, mamma til Natalka, Bartosz, Miłosz og Martynka

Bożena Warpas

Jeg heter Bożena og er mor til 5 barn. To døtre – Patrycja og Wiktoria – en engel og to sønner – Piotruś og Wojtuś. Den 15. oktober har vært en svært vanskelig dag for meg i 4 år. I 2017 brast hjertet mitt, og jeg følte at jeg sank ned i en endeløs avgrunn ...
Det var en helt vanlig dag. Vel, ikke helt. 13. mars ... min navnedag og årsdagen for min mors død. Den 13. – et skikkelig ulykkestall. Det begynte uskyldig, med en lett blødning. Det hadde jeg hatt i det første svangerskapet også, så jeg var ikke bekymret. Da det ble verre, ringte jeg mannen min, og vi dro til sykehuset. Som jeg allerede hadde trodd, ble spontanaborten bekreftet. Jeg skulle bli liggende til observasjon. Jeg skrev meg ut på eget ansvar, fordi jeg psykisk ikke var klar til å bli der. Det eneste jeg kjente, var et overveldende mørke. Det ble kveld. Jeg håpet at alt bare var en drøm når jeg våknet om morgenen ... Det var det ikke. I en uke bare gråt jeg. Psykisk hjalp et besøk hos gynekologen meg mye. Han forklarte hva som hadde skjedd, veldig medisinsk, men også med takt, og ga grønt lys for å prøve igjen. Jeg ble gravid allerede i første syklus. Svangerskapet gikk fint, vi ventet enda en datter. Da jeg spurte om kjønnet på den siste ultralyden, viste det seg at det ble en gutt. Jeg hadde drømt om å få en sønn en dag, Piotruś. Vi klarte det! Jeg tror han fikk en dobbel dose kjærlighet fra meg, jeg klarte ikke å slutte å se på ham. Han hadde et stort behov for nærhet, og jeg elsket å holde rundt ham. Jeg bar ham i sjal så å si hver dag. Sjalet ble en uatskillelig del av livet mitt. Takket være det ble jeg kjent med andre mødre som bærer, kom meg ut blant folk og var ikke lenger bare mor til barna mine, men gjenoppdaget meg selv.
Etter én storm sto solen opp for oss to ganger, og året etter gledet vi oss igjen over en positiv graviditetstest. Enda en regnbuesønn kom til familien vår – Wojtuś! Da han var fire måneder, tok jeg utdanningen som bæreveileder. Slik ble bæring ikke bare hobbyen min, men også en livsstil. Nå er han ett år, og jeg bærer ham hver dag.
Jeg håper bæreeventyret vårt varer så lenge som mulig, og at det kommer en regnbue etter stormen for alle foreldre, og at alle får holde sitt etterlengtede barn i armene.

Emilia Burzyńska

Jeg heter Emilia, og sammen med mannen min Łukasz er vi foreldre til tre små. Vår førstefødte datter Julia fyller snart 5. Fra starten ønsket vi 2–3 barn med liten aldersforskjell.
Det første svangerskapet gikk fint, så da jeg ble gravid igjen drøyt et år etter at Julia ble født, ville vi straks fortelle det til familien. Jeg var da i uke 7 og begynte å blø på jobben. Jeg kjente at noe var galt. Besøket på sykehuset bekreftet frykten min. Noen dager senere beroliget legen meg ved kontrollen: det skjer ganske ofte i første trimester og trenger ikke å bety problemer i neste svangerskap.
Vi trengte litt tid for oss selv for å hvile og roe ned følelsene. To uker senere ble Julia hos besteforeldrene i helgen, og vi dro alene til Szklarska Poręba for å hvile – det var akkurat det vi trengte, og ... nøyaktig ni måneder senere ble vår «regnbue» Michalinka født. I første trimester var jeg veldig engstelig for å miste igjen, men svangerskapet gikk fint, og datteren min ble født frisk.
Knapt to år senere kom sønnen min Nikodem til verden. Alle barna våre er båret i sjal, men det var Michalina som motiverte meg til å bli bæreveileder. I dag er Michalinka en ekte pappajente – det ser man på bildene! Nå er det bare pappa som av og til får bære henne i bæresele.
Julia, Michalina og Nikodem – disse tre er hele vår verden!

Katarzyna Kustosz-Burnac

Historien min begynner enkelt ... Bryllupet, beslutningen om å få barn, snart to streker på graviditetstesten. En legetime. Legen undersøker – alt ser ut til å være i orden. Han tar en ultralyd ... Et svart hull ... Ordfragmenter ... Hjertet slår ikke ... Henvisning til sykehus ... Fare for sepsis ... Kle på deg, er du snill ... Legen skriver papirene, jeg klemmer helsekortet for gravide og orker ikke si et ord, tårene renner av seg selv ... Mannen min venter utenfor døren til jeg kaller ham inn for å vise ham at erten har blitt en bønne, med armer, bein og hode. Jeg går ut. Legen ber ham pakke tingene mine og kjøre meg til sykehuset.
Det verste med tapet var for meg at de fleste bagatelliserte det. Det var jo bare et tidlig svangerskap (Nei. For meg er det mitt etterlengtede barn). Vær glad for at det skjedde nå og ikke senere eller ved fødselen (Skal jeg være glad for at barnet mitt døde tidligere i stedet for senere?). Ikke bekymre deg, du får et barn til, alt blir bra (Jeg har ikke mistet en paraply. Jeg har mistet barnet mitt. Dette barnet). Når du får et nytt, glemmer du (Jeg har ikke glemt, og jeg har fått to til).
Etter tapet, som vi måtte bearbeide, tok det lang tid før jeg ble gravid igjen. Til slutt kom de etterlengtede to strekene, og med dem et helt hav av frykt, uro, lytting etter hvert lille avvikende symptom, telling av bevegelser, hyppige legebesøk og hver ultralyd. Jeg var redd for å puste. Regnbuesønnen min ble født i uke 35. Og så begynte frykten for babyen ... Etter at sønnen min ble født, måtte vi igjen vente svært lenge på neste svangerskap. De to strekene på testen var et mirakel. Et svangerskap teller man i uker. Og etter et tap og en for tidlig fødsel teller man slik: la oss bare holde ut til uke 13 – da synker risikoen for spontanabort med 60 %. La oss holde ut til uke 24 – da er babyens sjanser 50/50. La oss holde ut til uke 32 – da blir 90 % av babyene født så å si friske ... Uke 36 + 1 dag – svangerskapet er fullgått. Babyen kom i tide. Hun ble født i tide og var frisk.
I dag har jeg to fantastiske barn. Jeg er takknemlig overfor Gud og fantastiske leger for dem. Og til mødrene som i dag har en svart himmel over seg, vil jeg si: jeg ønsker av hele mitt hjerte at det dukker opp en regnbue etter stormen ... Og til mødrene som aldri har opplevd dette, vil jeg si: dere er heldige. Andre er det ikke alltid. Døm derfor aldri frykten til venninnen, kusinen, svigerinnen eller naboen din. For du vet kanskje ikke hva som skjuler seg bak den.

Magdalena Stwora

Det finnes ingen større smerte enn å miste et barn. Og det spiller ingen rolle om barnet var noen få millimeter eller et dusin år gammelt. Vi mistet barnet vårt, Józia, da hun bare var 2 millimeter lang. Hun var hos oss i bare en måned: 10. april 2019 gledet vi oss over at familien vår på 2+1 skulle bli større, og en måned senere, 11. april, hørte vi de verste ordene: «Beklager, men svangerskapet utvikler seg ikke.» Etter mange tårer tok mannen min og jeg en beslutning – vi vil prøve igjen. Et halvt år etter tapet sto solen opp for oss igjen, og den vanskelige ventetiden begynte, full av frykt for den lille, millioner av tanker og noen ganger motstridende følelser. Det var ikke et lett svangerskap. Sykdomssesongen, noen dårlige nyheter og til slutt, midt i vårens pandemi, en fødsel alene. Men 4. mai 2020 kom regnbuen etter stormen. Vår alltid smilende regnbuesønn ble født. Jeremi, vår etterlengtede lillebror.
Noen vil kanskje si at det bare var 8 uker, at jeg bare var gravid i en måned. Men i den måneden hadde vi et barn, forestillinger om det, planer. Vi elsket det av hele vårt hjerte, og jeg vet at det vil bli der for alltid. Lengselen etter dette ukjente barnet vil aldri gå over, men jeg vet at uten alle de svarte dagene hadde ikke Jeremi vært hos oss i dag. Kanskje kom Józia til oss bare for å gjøre hjertene våre større og forberede dem på et regnbuebarn? Jeg vet ikke, men jeg er sikker på at vi har vår engel i himmelen.

Marta Zakrzewska

Stillhet er aldri bra (nå som jeg er mor, vet jeg at stillhet alltid betyr trøbbel), og når det er legen som er stille, betyr det et mareritt. Det var de verste sekundene i livet mitt, og så hørte jeg: «Beklager, hjertet slår ikke.» Det var en fredag. Hva som skjedde etterpå ... jeg husker det ærlig talt ikke. Jeg falt ned i en avgrunn, en tomhet ... Tiden gikk, og jeg ventet på kontrollen på mandag, da diagnosen skulle bekreftes på sykehuset. «Du er ung. Du har fortsatt tid til å få barn», sa legen lettvint. Så enda en avgrunn. Tirsdag 19. desember 2006. Jeg husker ingenting. Narkose. En forferdelig tomhet etterpå. Det var den verste julen i hele mitt liv. Jeg – som alltid hadde elsket julen – hatet den det året. Og, som det viste seg senere, i mange år etterpå.

Joanna Szulc

Józef – mitt doble regnbuebarn, bedt for og etterlengtet. Jeg visste ikke lenger om jeg noen gang ville få et, og han kom til verden helt uventet, faktisk ikke i det beste øyeblikket i livet vårt. Men i hjertene våre hadde han vært lenge. Smilet hans – ofte, fullt av grenseløs lykke hver gang han ser oss eller søsknene sine – det er ekte lykke. Han er solstrålen vår etter mørket etter å ha mistet to bitte små barn. Så ekte, så glad, rolig, fantastisk. Takket være ham er jeg takknemlig hele tiden og gir videre håpet han bringer.